30. mai, 2010. AC/DC har konsert på Valle Hovin. Sammen med 43000 tilskuere befinner også jeg meg der, samt et par tullinger som tilsynelatende ikke verdsetter en annen person for noe annet enn som en sandsekk de kan slå og sparke på.
Dette skjer: Med gode venner sitter jeg i ei skråning ved inngangen til selve konsertarenaen. Vi koser oss i tålelig mildt maivær, og venter på at et forsinket AC/DC skal entre scenen. Edrue var vi ikke, men heller ikke mer påvirket enn at kontrollen var tilstede. Med ett bestemmer jeg meg for å gå i retning scenen for å se etter bror min, som også var en del av følget fra Trondheim. Mens jeg vandrer fremover i folkehavet, hører jeg plutselig en stemme godt til høyre for meg rope et eller annet. Jeg registrerer at det var engelsk. Ikke gebrokkent engelsk, men sånn engelsk-engelsk. Jeg rekker å snu meg i retning stemmen, og registrerer en hvithudet, ung person med barbert hode, og ville øyne. Deretter “går lyset”.
Det neste jeg husker er flere personer som roper til meg. De vil jeg skal sette meg opp. De prøver å hjelpe meg i sittende stilling. Alt er tåkete, og jeg er forvirret – som i en kaotisk og vill drøm. Alt rundt bare svømmer i ei slags mølje. Jeg kommer meg i sittende positur. Registrerer at mengder med blod renner i fast strøm fra nesa. Forsøker å samle inntrykkene. Prøver å forstå hva som har skjedd. Svart igjen. Ligger plutselig på ei båre. Hører hastige fotskritt, stemmer… Fortsatt kaos. Mørkt igjen. Nå er jeg med ett inne i et slags avlukke. Ligger på siden. Ser meg rundt. Oppfatter mange Røde Kors-folk, og at jeg befinner meg i et stort telt. Prøver å si noe, men får ikke frem noe forståelig. En hånd holder meg nede i det jeg forsøker å reise meg. Svart igjen. Hører sirener, og at noen roper navnet mitt igjen og igjen. Forsøker å respondere, men får det ikke til. Det ropes videre. Forstår at det er en person til der. Den ene skriker noe til den andre. Det snakkes igjen til meg. Det blir bare grøt i ørene. Atter mørke.
Jeg ser rett i ei veggklokke. Den viser halv to. Føler meg våken, men ødelagt. Det smerter i hode og ansikt. Kroppen er nummen. Ser mennesker i hvitt. Vet ikke i øyeblikket om jeg skal våge å se på dem, eller spørre om noe. Tankene kommer. Jeg er i ferd med å få en aning om hva som har skjedd, men er ikke sikker. Forstår at jeg er på sykehus – forferdelig alene på et sykehus. Så husker jeg bruddstykker. Konsert, folkehav, kaos, rop, blod, sirener og Røde Kors. Munnen er tørr. Må få tak på noe å drikke. Jeg møter øynene til en kvinne i hvitt, og hun kommer bort.
Jeg får drikke, og sakte samler hodet seg. På forespørsel forklarer sykepleieren det hun vet om skadene mine, og om hvor jeg er. Tre knusningsbrudd i nesebenet, med benfragmenter opp i hodet og kraftig hjernerystelse, var det de hadde påvist hittil, forteller hun. Hun sier videre at jeg var uten pust ved ankomst Ullevål sykehus, og at intubering umiddelbart ble iverksatt. Videre at de la meg i lett narkose. Hun vet også at jeg er blitt slått eller sparket ned av ukjente gjerningsmenn, og at disse forsvant i folkemengden rett etter. Jeg spør om å få ringe hjem, og får en telefon.
(…) Du leser mine minner fra hendelsen, Knut Storberget. I ettertid er saken blitt politianmeldt, uten at jeg har hørt noe mer fra den kanten. Følgeskadene sliter jeg med enda. Har vært tre uker sykemeldt på grunn av dette, og var senest i dag til lege for smerter i nese og hoderegionen. Det må tas nye røntgenbilder, og jeg må belage meg på operasjon for å korrigere beinstrukturen i nesen, sa min sympatiske fastlege.
Jeg er skikkelig forbanna! Sett at jeg hadde “tatt kveld” den natta, Knut! Hva hadde skjedd da? Tar høyde for at det ville blitt full etterforskning lik den vi så av knivstikkingen i Bergen nå nylig, og som fikk så fatale konsekvenser. Hva om akkurat det knivstikket ikke hadde fått dødelig utgang? Ville politiet satt inn alt på å løse saken så hurtig da, mon tro? Er det virkelig sånn at ressursene kun er til stede når folk har dødd av vold? Hva med de som kunne dødd? – slik som i mitt tilfelle? Jeg var bevisstløs, og kunne blitt kvalt av eget blod! Er det lettere å skyve slike saker til side fordi jeg, takket være rask og kyndig hjelp, reddet livet? Jeg mener det er en grov forsømmelse, og etisk forkastelig, å ikke etterforske grove voldssaker med like stor tyngde, uansett utfall!
Mitt råd til deg som Justisminister er at du sørger for nok midler til politiet, og ikke minst nok politifolk i kommunene, slik at vi unngår de brevene som så alt for mange får i posten etter å ha levert anmeldelse på en sak; “Henlagt på grunn av bevisets stilling”. Dette har noe med rettferdighetsfølelse å gjøre. Vet du hva som skjer når folk ikke oppnår rettferdighet? Jo, de tar saken i egne hender. Vi vil automatisk få borgervern, som du jo sier ”fy-fy!” til. Må overlate til politiet å ta seg av kriminelle, må vite…
Men hva skal folk gjøre når politiet ikke har ressurser, eller har mulighet til å ta seg av kriminelle da? Lære seg stilletiende å akseptere at det i Norge ikke finnes rettferdighet for de som overlever vold?! Nei, så pokker om jeg vil akseptere det! Og det får du ingen andre til å gjøre heller!
Så da spør jeg deg igjen: Hva vil du gjøre med volden i Norge, Knut Storberget?
-Leon
(Og for de som lurer. Ja, bildet viser meg liggende på bakken. En kamerat tok bildet under kaoset)
