Hva vil du gjøre med volden i Norge, Storberget?

30. mai, 2010. AC/DC har konsert på Valle Hovin. Sammen med 43000 tilskuere befinner også jeg meg der, samt et par tullinger som tilsynelatende ikke verdsetter en annen person for noe annet enn som en sandsekk de kan slå og sparke på.

Dette skjer: Med gode venner sitter jeg i ei skråning ved inngangen til selve konsertarenaen. Vi koser oss i tålelig mildt maivær, og venter på at et forsinket AC/DC skal entre scenen. Edrue var vi ikke, men heller ikke mer påvirket enn at kontrollen var tilstede. Med ett bestemmer jeg meg for å gå i retning scenen for å se etter bror min, som også var en del av følget fra Trondheim. Mens jeg vandrer fremover i folkehavet, hører jeg plutselig en stemme godt til høyre for meg rope et eller annet. Jeg registrerer at det var engelsk. Ikke gebrokkent engelsk, men sånn engelsk-engelsk. Jeg rekker å snu meg i retning stemmen, og registrerer en hvithudet, ung person med barbert hode, og ville øyne. Deretter “går lyset”.P5302295

Det neste jeg husker er flere personer som roper til meg. De vil jeg skal sette meg opp. De prøver å hjelpe meg i sittende stilling. Alt er tåkete, og jeg er forvirret – som i en kaotisk og vill drøm. Alt rundt bare svømmer i ei slags mølje. Jeg kommer meg i sittende positur. Registrerer at mengder med blod renner i fast strøm fra nesa. Forsøker å samle inntrykkene. Prøver å forstå hva som har skjedd. Svart igjen. Ligger plutselig på ei båre. Hører hastige fotskritt, stemmer… Fortsatt kaos. Mørkt igjen. Nå er jeg med ett inne i et slags avlukke. Ligger på siden. Ser meg rundt. Oppfatter mange Røde Kors-folk, og at jeg befinner meg i et stort telt. Prøver å si noe, men får ikke frem noe forståelig. En hånd holder meg nede i det jeg forsøker å reise meg. Svart igjen. Hører sirener, og at noen roper navnet mitt igjen og igjen. Forsøker å respondere, men får det ikke til. Det ropes videre. Forstår at det er en person til der. Den ene skriker noe til den andre. Det snakkes igjen til meg. Det blir bare grøt i ørene. Atter mørke.

Jeg ser rett i ei veggklokke. Den viser halv to. Føler meg våken, men ødelagt. Det smerter i hode og ansikt. Kroppen er nummen. Ser mennesker i hvitt. Vet ikke i øyeblikket om jeg skal våge å se på dem, eller spørre om noe. Tankene kommer. Jeg er i ferd med å få en aning om hva som har skjedd, men er ikke sikker. Forstår at jeg er på sykehus – forferdelig alene på et sykehus. Så husker jeg bruddstykker. Konsert, folkehav, kaos, rop, blod, sirener og Røde Kors. Munnen er tørr. Må få tak på noe å drikke. Jeg møter øynene til en kvinne i hvitt, og hun kommer bort.

Jeg får drikke, og sakte samler hodet seg. På forespørsel forklarer sykepleieren det hun vet om skadene mine, og om hvor jeg er. Tre knusningsbrudd i nesebenet, med benfragmenter opp i hodet og kraftig hjernerystelse, var det de hadde påvist hittil, forteller hun. Hun sier videre at jeg var uten pust ved ankomst Ullevål sykehus, og at intubering umiddelbart ble iverksatt. Videre at de la meg i lett narkose. Hun vet også at jeg er blitt slått eller sparket ned av ukjente gjerningsmenn, og at disse forsvant i folkemengden rett etter. Jeg spør om å få ringe hjem, og får en telefon.

(…) Du leser mine minner fra hendelsen, Knut Storberget. I ettertid er saken blitt politianmeldt, uten at jeg har hørt noe mer fra den kanten. Følgeskadene sliter jeg med enda. Har vært tre uker sykemeldt på grunn av dette, og var senest i dag til lege for smerter i nese og hoderegionen. Det må tas nye røntgenbilder, og jeg må belage meg på operasjon for å korrigere beinstrukturen i nesen, sa min sympatiske fastlege.

Jeg er skikkelig forbanna! Sett at jeg hadde “tatt kveld” den natta, Knut! Hva hadde skjedd da? Tar høyde for at det ville blitt full etterforskning lik den vi så av knivstikkingen i Bergen nå nylig, og som fikk så fatale konsekvenser. Hva om akkurat det knivstikket ikke hadde fått dødelig utgang? Ville politiet satt inn alt på å løse saken så hurtig da, mon tro? Er det virkelig sånn at ressursene kun er til stede når folk har dødd av vold? Hva med de som kunne dødd? – slik som i mitt tilfelle? Jeg var bevisstløs, og kunne blitt kvalt av eget blod! Er det lettere å skyve slike saker til side fordi jeg, takket være rask og kyndig hjelp, reddet livet? Jeg mener det er en grov forsømmelse, og etisk forkastelig, å ikke etterforske grove voldssaker med like stor tyngde, uansett utfall!

Mitt råd til deg som Justisminister er at du sørger for nok midler til politiet, og ikke minst nok politifolk i kommunene, slik at vi unngår de brevene som så alt for mange får i posten etter å ha levert anmeldelse på en sak; “Henlagt på grunn av bevisets stilling”. Dette har noe med rettferdighetsfølelse å gjøre. Vet du hva som skjer når folk ikke oppnår rettferdighet? Jo, de tar saken i egne hender. Vi vil automatisk få borgervern, som du jo sier ”fy-fy!” til. Må overlate til politiet å ta seg av kriminelle, må vite…

Men hva skal folk gjøre når politiet ikke har ressurser, eller har mulighet til å ta seg av kriminelle da? Lære seg stilletiende å akseptere at det i Norge ikke finnes rettferdighet for de som overlever vold?! Nei, så pokker om jeg vil akseptere det! Og det får du ingen andre til å gjøre heller!

Så da spør jeg deg igjen: Hva vil du gjøre med volden i Norge, Knut Storberget?

-Leon

(Og for de som lurer. Ja, bildet viser meg liggende på bakken. En kamerat tok bildet under kaoset)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on 1. juli, 2010 at 7:11 pm Kommentarer (88)
Stikkord:, , ,

Rustløser for knirkende bloggfingre…

… Må få bli dere der ute i bloggmyra, og som nyter(?) WP.

Dette innlegget er ikke annet enn en slags test fra min side, og kanskje et jamrende skrik om hjelp. Skal forsøke med noen punkter. Hm… Nå skal vi se:

  • Før i tiden (i riktig gamle blogg-dager) så man linker til høyre i bloggen over “Sist publiserte innlegg”. Denne har jeg funnet. Men den virker temmelig statisk. Er det fordi det skrives få innlegg blant bloggerne, eller er det en tidsforsinkelse som ligger der?
  • I like gamle blogg-dager fantes også ei strimle med linker over de sist kommenterte innleggene. I dag ser man bare de siste kommentarene på egen blogg. På den måten blir jo bloggverdenen lite dynamisk, eller? Må jeg virkelig lete som mus etter ost for å finne bloggene der det foregår ting, eller finnes en greie i WP-systemet som jeg ikke har aktivert enda?
  • Holder meg fortsatt til gamle blogg-dager: Hvordan legge til nye venner på en effektiv måte?

Det der skulle bli tre relevante frågor, etter min skeive mattehjerne. Svar fra drevne og velsmurte bloggfingre mottas med ærbødig takk.

-Leon

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on at 12:12 pm Kommentarer (36)
Stikkord:

“Så fint å være idiot”

Hva er det egentlig med oss nordboere? Vi syter og klager over ei lav sko, og det kan virke som om vi bruker mer mental energi på å gruble over hva vi skal klage og syte over når vi møter andre, mer enn å tenke positive og kreative tanker. I grove trekk, selvfølgelig. Unntak finnes heldigvis.

 

Min kone har hatt et lengre sykeleie grunnet gallesten. Operasjon ble under hennes fjorten dager lange opphold på sykehus omsider rekvirert. Galleblæra, som til alt overmål hadde grodd fast på tre forskjellige steder i magesekken, og var full av både strøgrus og pukk, samt en god porsjon forkalkninger, ble fjernet.

 

Tre dager etter ble hun utskrevet, og jeg måtte i den forbindelse på apoteket for å hente nødvendig smertedop, sammen med noe annet tjafs som jeg ikke kan navnet på. Navnet endte iallfall på ”in” eller ”lin”. (Gjør ikke de fleste medisiner det?)

 

Det var kø, må vite. Trodde ikke jeg skulle oppleve kø på påskeaften. Skulle tro de fleste hadde reist til fjells, eller noe. Men det er alltid noen igjen. Vel og bra det, men missforstå meg rett – kan det være en særlig rase som kommer til syne når alle andre er borte? Eller blir de bare mer synbar i høytiden?

 

Uansett. Det var ei kø av skvaldrekjerringer. Sånne gustne, uflidde kjerringer med bart, groer og vorter. Pyntet med skaut, uggen strikkejakke og grumsete stemme. Jeg var eneste mann der inne, og følte alt annet enn velvære. Særlig da jeg måtte overhøre praten disse samkjørte folkene i mellom.

 

Å hei! É du hær du å, ja? – Læng sia æ har sjett dæ no, koss é det mé dæ? – Nei, du skjønne, æ har da derre hofta som æ plages så gæli mé. Ja, for itj å snakk om knæ’rn! – Æ skjønn’ itj herre æ, nei. Dessut’n é kaill’n sjuk å. Ja, du veit – hain har jo vært sjuk lææng no. (HIRR, HIRR) Ja, no i påska é det jo bare drekkinga på’n. Kain du skjønn?! Itj nok mé at æ ska plages mé ailt æ plages mé, så må æ i tillægg ha derre kaill’n drekkandes roint mæ.

 

Jeg tenkte fortløpende at det var da vel faen ikke rart gubben drakk… Men jeg fikk ikke med meg min egen tankerekke før den ene kakkelhøna avløste den andre. Og dét før den første var ferdig. Sånn omtrent ved ”Kain du skjønn?! Itj nok mé at æ ska plages…” tok den andre over.

 

- Ja, æ skjønne dæ så godt. Æ har no derre… Du veit… (Hviskende, men likevel godt hørbart) … derre oinderlige styret mé greian mellom fotan. Lokte gjør det å. Nei, æ veit itj mi arme rå’. Dæm heist no på plass skit’n sist æ operert å, men likevæll ska æ plages. Æ mene sjøl at det må verra æggstokkan det e nå gæli mé. Men lægen orsk itj en gang å hør på mæ. Hain si æ overdramatisere. Veit itj helt ka’n tru’n é æ, men peiling har’n i væffaill itj! Hain skreiv no ut nå forte-tablætta té mæ. Kanskje hjælpe det… Æ veit itj.

 

Jeg uffet meg høylydt, men de responderte ikke på annet enn det som fantes i deres egen verden. Det var da det slo meg: De lever jo for pokker i ei boble! Ei boble med en knøttliten verden hvor bare deres egen eksistens finnes. En verden hvor de boltrer seg rundt, og ikke ser annet enn sitt eget arme behov – kanskje ungenes og gubbens. Men ikke verden som den er. Jeg syntes i et øyeblikks svakhet synd på dem. Fikk lyst til å forklare dem litt om verden utenfor, men forsto raskt at det ville provosert så til de grader at jeg nok hadde fått hele hurven på nakken. Så jeg forholdt meg i ro.

 

Seks kakkelhøner fikk etter hvert det de kom dit for. (Selvfølgelig ikke uten å tute ørene fulle på apotekteknikeren først) Etter et kvarter eller så med venting, ble det min tur. Fisket hurtig opp reseptene, leggis var klar, og VISA-kortet allerede godt plassert i hånda. Betalte, og gikk min vei.

 

I ettertid har jeg tenkt litt på det der – om å leve i sin egen bobleverden. Og jeg kan ikke unngå å nynne til sangen av Prima Vera: ”Så fint å være idiot”.

 

- Leon

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on 13. april, 2009 at 2:47 pm Kommentarer (53)
Stikkord:, ,

En takk til Mairmog

Min kone og jeg er blitt gjenstand for en berikelse av de sjeldne. Vi er blitt tegnet av en dame som virkelig kan kunsten med å føre en blyant. Ja, jeg er målløs!

Flere har sikkert sett tegningen Mairmog har lagt ut på sin blogg. Tanken var at hun skulle la det gå litt konkurranse i å finne ut hvem tegningen var av. Men det gikk ikke lang tid før Isdronningen gjettet riktig, og det uten at hun har sett understående originalbilde fra før! Godt gjort, må jeg si. :-)

Dette synes jeg var utrolig morsomt, Mairmog. En dag vil du tjene klingende mynt på ferdighetene dine.

Her ser dere hvor lik tegningen ble i forhold til originalen. Applaus! :-D

-Leon

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on 17. mars, 2009 at 4:12 pm Kommentarer (38)

Ó vår med din glede, råtne gitarer, støvete trekkspill, fantepakk med loslitte klær og annen mannskit

Våren nærmer seg med stormskritt, og med den kommer utskudd i mitt kjære Trondheim som jeg absolutt kunne vært foruten.

Solen rekker knapt å titte frem med sitt blide, varme og velgjørende åsyn, før mørke, masete, fyllestinkende og ustemte lasaroner befester fortauer, trappeinnganger, benker og parker med heslig gauling og klunking på termittbefengte instrumenter. Faen! Hva er det de innbiller seg? Komme her å ta seg til rette i min by?! Mine velkomne turister griner på nesen, og føler anstøt av å gå i mine bygater på grunn av tullinger som river av en sur tone fra en møkkete torader, og forventer at folk skal kaste hard, norsk valuta i ei forlengst bedriten tøyfille av ei lue, hentet på fyllinga for anledningen! De sitter der med et stakkars-meg-utrykk, og tigger penger fra naive folk de har klart å framtvinge dårlig samvittighet hos med sitt kvalmende, dårlige skuespill. Ved tiggetidens slutt, pakker de sammen skiten sin, smetter inn i nærmeste avkrok, og ut kommer de vel antrukket med sportsklær og fine sko. Åpenbart nylig kjøpt for en stiv pris på ei velrenommert klessjappe.

Ja, jeg har sett det. Og jeg blir kvalm! Jeg har sett hvordan de organiserer seg. Jeg har sett hvordan de til og med sender ungene sine ut for å selge blomsterkvaster. Rundt neste hjørne står far med gulltann og gullsmykker og regner på dagens omsetning. Eller de strategisk plasserer kjerringa si slik at hun ser arm og stakkarslig ut på de mest folksomme stedene. Der får hun beskjed om å rasle med tiggekoppen for å grafse til seg enda mer klingende mynt av mine godtroende medborgere og blåøyde turister.

Si meg, hvordan i helvete har de råd til å ta seg opp hit?! Ja, for det er jo ikke nordmenn, dette. Det er det man kaller romani-folk. Jeg driter forresten i hva de kalles. Jeg registrerer at de i hovedsak kommer fra Romania og Bulgaria. Det er iallfall det de sier. Så fortell meg da, noen – hvordan pokker har de råd til å dra med seg kjerring, søsken, en skokk med unger og resten av slektstavla helt til Trondheim? Har de ikke råd til bil og båtreise fra Kiel, slik at de må gå hele veien fra Bulgaria, via Romania, Ukraina, Hviterussland, Russland, inn i Finnland, opp til enden av Bottenviken, gjennom skogen i Sverige, deretter inn i Nord-Norge, for så å tusle ned til Trondheim igjen? Nei! Tror ikke det, gitt. Det ville tatt hele tiggesesongen, og vel så det.

Hva står vi igjen med da? De er jo så fattige, må vite… Kan det være at de nøyer seg med å snike seg med busser, kjerrer og tog opp til Danmark, for så å svømme over Skagerrak? Niks! Tror ikke det heller. Oldemor og de minste ville druknet under overfarten. Resten ville fryst i hjel før de i hele tatt ante omrisset av den norske kyststripa.

Noe skurrer hos meg. Mitt snille og omtenksomme indre finner ingen forklaring på hvordan de har råd til å ta seg hit. Mens mitt kyniske indre, derimot - forteller meg at dette er organiserte aktiviteter, og ulovlig utnytting av barn for å snike til seg penger på en heller tvilsom måte. (Ikke betaler de inntektskatt heller) Og de kommer hit i fine biler, gjerne bobiler. Og de betaler for overfarten med danskeferga, for der skal det godt gjøres å snike seg med. Om de knabber drivstoff for å komme hit, kan ikke jeg uttale meg om. Men penger til å komme hit for å tigge til seg formidable summer uten å betale skatt gjennom en sesong, det er jeg jævlig sikker på at de har!

-Leon

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on 13. mars, 2009 at 1:34 pm Kommentarer (30)
Stikkord:, ,

Kvinnen på altanen

Sydenturen var bestilt for lenge siden, og han hadde sett fram til sol, badeliv, fjorten dagers rekreasjon, og avslappet atmosfære med kona og deres snart attenårige datter. Han tenkte at dette kanskje kunne bli den siste turen bare de tre sammen. Den neste kunne like godt bli med en svigersønn på slep…

De ankom sent i dette greske paradiset. Et paradis de også tidligere hadde besøkt, men det var mange år siden nå. Tretten år hadde de regnet på. Datteren kunne glimtvis huske ting fra siste tur, men ikke stort. Nå skulle de endelig få gjenoppleve stedet. Forventning og spenning gjorde sitt inntog i det de ble loset på plass i sitt leilighetskompleks, rett ved der de hadde bodd sist. En snartur i omgivelsene etter utpakking av kofferter og bager, bekreftet at lite hadde forandret seg. De frydet seg over gjensynet og utsikten mot havet.

Morgenen etter var han allerede i god feriemodus, og vandret mot kjøleskapet for å grafse til seg en kald pils. Dette var prosedyre når han var på ferie. Tid og dag heftet ham ikke. Ølen ble jekket med et klikk som bare boksøl i Syden kan vise til. Han satte seg godt til rette på altanen for å nyte den gryende morgenaktiviteten for grekere i sesongarbeid. Fort gikk det ikke, og folk tok seg tid til en prat. Han koste seg over dette bedagelige. Stress fra en travel hverdag i Norge var allerede borte. Fuglene kvitret, og han hørte en og annen bikkje komme med sløve bjeff i det fjerne. Han myste utover. På altanen rett over satt en gammel kvinne og nøt morgenstunden, som han selv. Han studerte kvinnen, som satt med ryggen mot ham.

Hva hadde hun opplevd gjennom et langt liv? Hadde hun bodd her i all sin tid? Hun kikket tidvis ned på bakkenivå etter bekjente. Innimellom vinket folk til henne, og liret av seg noen greske høflighetsfraser før de vandret videre. Hun vinket tilbake, men snakket med lav stemme. Han så henne for seg som ung. Tenkte på henne i all sin vakre ungdommelighet. Flirende, hånd i hånd med det som kanskje skulle bli hennes utkårede. Var det slik, mon tro? Hva slags tanker valset gjennom hodet hennes der i morgenstund? Var hun en trist sjel som har innsett at livet slik det en gang var hadde passert, og at kun minnene var igjen? Minnene om yngre og sprekere dager? Han dvelte ved sine egne tanker en stund, før han hørte to ivrige jenter innefra. – Er du sulten, far? – Mhm, svarte han sløvt. – Det kunne smake godt med noe fór. Han lepjet i seg bunnskvetten fra ølboksen, før han reiste seg. Sveipet øynene over omgivelsene fra verandaens utsikt, før han gikk inn til sine kjære.

Strandlivet var som ventet. Han humret for seg selv over hylende og lykkelige unger som plasket i vannet. Det kunne ikke bli bedre. Han koste seg på solsenga med et glass øl innen rekkevidde. Kona lå i senga ved siden av. Sendte halvfrekke, sløve blikk mot ham, mens hun til stadighet plukket på kroppen hans. Det kriblet i ferierus. Dattera hadde allerede funnet seg vel til redde i drømmeland på andre enden av sengeraden. Han regnet med masing om å bli med ut i vannet om ikke lenge. Greit nok det. Vannet holdt behagelige femogtjue. Morsomt å leke litt også. Han tenkte igjen på den gamle damen. Skjønte ikke helt hvorfor denne kvinnen skulle oppta tankene hans.

Slik fortsatte feriedagene. Opp om morgenen. Kald pils, en god dusj, frokost, sløving i stedets gater, mat på restaurant. De hadde også gleden av å møte andre nordmenn, og delte festligheter, strandliv og kveldsmoro med dem. Men likefullt studerte han denne kvinnen hver morgen. Det hadde blitt en vane. Fra tid til annen reiste hun seg for å hente noe innefra. Da hun kom ut igjen møttes blikkene deres, og han nikket alltid høflig med et smil om munnen. Hun vinket skralt tilbake. Noen ganger med et smil, andre ganger med tungsinn. Han følte med henne. Hvordan vil jeg være når jeg blir så gammel? tenkte han. Ønsker jeg i det hele tatt å bli så gammel? Vil ikke savnet etter det levende livet bli til å krepere av? Han syntes i grunnen livet var urettferdig. Den skrale kvinnen hadde ikke fortjent å sitte der i sin ensomhet å bare vente… Vente på det ubønnhørlige. Vente på sitt endelige punktum. Likevel ble han glad de få gangene han så hennes familie komme innom. Det kunne være barnebarnet, datteren eller sønnen. Han tenkte de var flinkere sånn her nede. Flinkere til å ta seg av de eldre. Hjemme døde gamle folk ofte alene. – Vi i Nord har noe å lære fra de her nede, sa han en dag til sin kone og datter. Han gjorde dem oppmerksom på kvinnen han hadde iakttatt mens han nøt sin tilværelse på altanen, med kald pils i handa. – Vi burde lære å holde mere av de som har vært med på å skape det gode livet vi har. – Se på dem. – De ser etter sine eldre. Sammen ble de sittende å snakke lavt rundt dette temaet, nærmest skyldtynget.

Det gikk etter hvert mot slutten av ferien. Solbrun satt han med sin sedvanlige morgenøl på altanen, og iakttok det gryende, bedagelige morgenlivet. Men den gamle damen satt ikke der lengre. Han hadde blitt vant til å hilse pent når han så henne, men denne dagen var det en ubestemmelig stillhet fra nabohuset. Ikke at det hadde vært noe støy tidligere, men det lå noe merkelig og utrivelig i lufta. Han ble bekymret. Han gjorde kona oppmerksom på situasjonen, og de bestemte seg for å avvente strandlivet for noen timer.

En stund etter så de det som måtte være datter eller svigerdatter gå opp trappa mot huset til den gamle kvinnen. – Jeg liker ikke dette, hvisket han til sin kone. Kvinnen gikk inn i huset, men kom snart ut igjen. Hun holdt hånden foran munnen, og sank ned på en stol rett ved inngangspartiet. Uten å veksle et ord forsto de hva som var skjedd. Situasjonen ble andektig og sorgtung. De skjønte at den gamle kvinnen på verandaen ikke var mere.

Selv følte han det som et tap. Han hadde på en måte blitt kjent med dette mennesket gjennom gestikulering fra altan til altan. Ja, de hadde til og med utbringt en skål med hverandre fra hver sin kant. Hun med te eller kaffe i koppen, han med ølboksen. Gode smil vandret i det de hadde løftet sine respektive drikker mot hverandre. Han tenkte på akkurat den situasjonen. Så på det som en siste gest. Han visste at denne dagen ville bli tung. Han visste at han ville være øyne for kvinnens sjel denne dagen. Være hennes øyne for en siste rundtur i sin kjære landsby, i dette greske paradiset.

Takk for minnene, gamle kvinne. Takk for at du fikk meg til å tenke.

-Leon

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on 10. mars, 2009 at 11:58 pm Kommentarer (38)
Stikkord:,

Fra ille til det verre

At mitt innlegg nummer 100 - ett hundrede - skal måtte handle om VGB og deres maltraktering, vandalisme og ødeleggelse av bloggens oppsett, hadde jeg aldri forestilt meg…

… For hva er det mine øyne skuer når jeg tar til vett og endelig besøker denne en gang så eminente virtuelle verden? Jo, kaos! Jeg skjønte faen ikke en dritt. Hvor i svarte cyberspace var bildene mine, og hvor pokker var de vante veiene for manøvrering og administrasjon å gå?! Fossende gloser av eder og galle på alle verdens språk kom i tungetaleform ut av en tørrmuggen kjeft av sinne. Nå igjen!?

Jeg hadde knapt blitt fortrolig og “kjælen” med det gamle oppsettet, før dette jævla makkverket dukket opp. Ikke at det gamle var så intenst mye å skryte av heller, med tommel, mongo skriftoppsett og andre rariteter. Men det gikk nå på et eller annet vis å forstå greiene. Enda bedre var det med oppsettet før der igjen. Det var så enkelt at til og med husets hybelkaniner (som den gang levde et ufarlig liv) fant sin interesse på tastaturet under mine mest intense skrivestunder.

Man kan faktisk undre seg en smule. Ja, jeg heller i retning av en aldri så liten konspirasjonsteori: Er det blitt så mye trafikk på VGB at de har sett sitt snitt i å gjøre ting så vanskelig som mulig, slik at kun de med universitetseksamen og bachelorgrad kan operere kontrollpanelet?

Ja, jeg undrer. Jeg undrer på hva det neste blir. Ser for meg en verden av linker i hytt og pine for endelig å komme til feltet for “Skriv innlegg”. Og når du først har kommet ditt, må du jungelvandre for å finne “Lagre” eller “Publiser”. Når du da endelig tror du har ting på “G”, er fanden meg det du skal publisere seilt sin kos, og et par timers jobb gått rett i dass.

Er det rart jeg er så pessimistisk med å tro at ting går fra ille til det verre? GAH!

PST! Hei alle sammen, forresten. :-D

- Leon

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on 9. mars, 2009 at 7:16 pm Kommentarer (29)
Stikkord:, , ,

Dette skjer

Jeg lever! Bare sånn for å ha understreket det. (",)

Først vil jeg takke dem som har vært innom i mitt fravær. Noen har lurt på hvor det har blitt av meg, og noen har vært innom med gratulasjoner i forbindelse med den "store" dagen den 13. oktober. Noen har endog spekulert på hvor lang sommeren egentlig kan bli her i Trøndelag.

Vel, sommeren er i høyeste grad over - også her på berget. Og jeg takker så mye for gratulasjoner i anledning dagen. Jeg har vært til stede. Om ikke så overvettes mye på bloggen, så har jeg iallfall vært til stede i arbeidslivet.

Arbeidslivet, ja… Noen ganger er det slik at jobb og hjemlige sysler stikker av med all oppmerksomhet, og det er hva jeg har bedrevet den siste tiden – jobb og hjemlige sysler.

I juli gikk jeg over i ny stilling, og dette har naturlig nok tatt mye energi og oppmerksomhet. Mye nytt å sette seg inn i, og da har det ikke vært rom for "slæpp off" med laptopen på fanget, og å skrive seg lysår unna verden utenfor. Jeg har også jobbet mye med utearealet her hjemme, med kjempegod hjelp av svigerfar. Et flott blomsterbed pryder nå i hagen, og asfalt er lagt i gårdsplassen. Slikt tar tid. Vi fikk jo også anledning til å avlegge Hellas en fjorten dagers visitt. Deilig med sol og varme, men litt stressende å ha med ei, for grekerne, alvorlig attraktiv ungmøy på snart atten fra Norge. Far var ute med falkeblikket hele tiden…

Nå registrerer jeg hos Artemisia at et bloggtreff står på programmet her i Trondheim. Om jeg dukker opp vet jeg ikke. Kan ikke planlegge så langt for tiden.

Sommeren er uansett over. Håper å få tid til skriblerier når roen senker seg. Jeg skal forøvrig være på Gardermoen fra i morgen til torsdag kveld. Kursing, må vite.

- Leon

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on 19. oktober, 2008 at 1:06 pm Kommentarer (26)

God sommer!

Ønsker med dette alle en riktig god sommer! Selv reiser jeg med kona og dattera til Hellas i morgen, og skal nyte strandlivet i fjorten dager. (",)

-Leon

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on 25. juli, 2008 at 8:38 pm Kommentarer (17)

LO og Kolberg kan kysse meg i ræva!

"Slik kan de rike flås!" - kan man lese på e24.no i dag.

Videre i artikkelen står det:

Venstresiden i norsk politikk samler seg rundt Aps partisekretær Martin Kolbergs utbrudd mot landets rike denne uken.

Fredag ga SVs Heikki Holmås sin støtte til Kolbergs uttalelse om at de rike «må flås», og nå har LO funnet ut hvordan, skriver Dagens Næringsliv (DN).

Det gamle sovjetsystemets politikk tiltaler åpenbart partipamper og kommunistfjotter den dag i dag. Glemmer ikke de såkalte sosialistiske - jantelovens håndhevere - noe vesentlig i sitt tankesett her? Det er faktisk mange av dem som har ervervet seg formue og rikdom som også bidrar med arbeidsplasser i dette landet. Hadde det ikke vært for folk med kapital, ville heller ikke noe privat engasjement og industri blitt til. Hvor usosialt er det ikke å kvele disse? 

Så leser man hvordan man skal flå de rike:

Tre muligheter

- Det er tre muligheter som peker seg ut som mest aktuelle, sier stedfortredende sjeføkonom Eystein Gjelsvik (bildet) til avisen.

Første tiltak er å heve toppskatten noe og samtidig senke skattene på lavere inntekter.

- Det vil øke arbeidstilbudet, sier Gjelsvik.

Tiltak nummer to er å øke formueskatten gjennom fortsatt økt boligtakst. Ifølge Gjelsvik må de med nøktern boligstand skjermes.

Tredje tiltak er å øke utbytteskatten, blant annet ved å ta bort det utskjelte skjermingsfradraget.

- En mulighet er å gå tilbake til skatt på alt aksjeutbytte, slik man hadde i 2000-2001, sier Gjelsvik til DN.

Toppskatten er det stort sett vanlige lønnsmottakere som må blø for. De som omtales som rike lider ikke noe nevneverdig av toppskatt. Ergo vil sosialistene fremme en enda mer usosialistisk politikk. Økt toppskatt gir større belastning på vanlige lønnsmottakere.

Øke formueskatten gjennom fortsatt økt boligtakst?! Faen, jeg blir kvalm! Usosialistisk det også. Når taksten på vanlige folks bolig går opp - skal vi da få blø enda mer? – som om ikke dagens rente er en tung nok belastning..? Bare det å ha beskatning på privatbolig er usosialt. Først jobber man hekken av seg for å betale ned på sin bolig. Så må man samtidig skatte på noe som er ens eget. Idioti og tyveri fra folket kaller jeg sånt!

Å øke utbytteskatten vil skape en situasjon hvor en firmaeier (en av de "rike") vil få dårligere likviditet og egenkapital for sin geskjeft. Det samme vil skje om man går tilbake til beskatning på alt aksjeutbytte.

Nei, gi oss flat skatt for all kapitalinntekt. På den måten vil det alltid lønne seg å jobbe og tjene penger. Og gi oss en politikk hvor det private kan blomstre, uten at gammelkommunistiske, maktkåte idioter får stikke kjepper i hjulene for de som evner og har mulighet til å skape noe. Ja, kyss meg i ræva – både LO, Kolberg, SV og Ap!

- Leon (Ikke rik, og ansatt i det offentlige)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on 28. juni, 2008 at 12:41 pm Kommentarer (34)
Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00