Jeg kjenner en mann – en snill og hyggelig mann. En mann som på mange måter har vandret den tyngste veien mot sitt voksne liv, men som i dag har kommet i mål, og er på trygg grunn. Hus og flott familie har han fått. God og trygg jobb likeså. De fleste trodde ikke han skulle fikse livet – at han ville ende opp som en taper. Til tross for strabasene har han motbevist alle tvilsomme spådommer. Han valgte ikke sin tunge vei selv - foreldrene staket ut den veien…
… Jeg besøkte ham forleden. Han var som vanlig blid og imøtekommende, men jeg ante samtidig et visst mørke over hans ansikt – en ubestemmelig følelse over at han hadde det vondt. Jeg visste jo en del rundt hans bakgrunn fra før, men han hadde aldri ønsket å gå i dybden av sine dystre erfaringer fra livets landevei. Han bad meg inn, og praten gikk i starten rundt det menn stort sett snakker om; biler, fotball, jenter, jobb, vittigheter, fest og moro. Men det ubestemmelige lå i overflaten – en tyngde man værer når man kjenner noen godt nok. Så, med ett - noen ganger skjer det som normalt ikke skjer mellom kompiser – man kommer inn på det som smerter – ballasten fra fortiden som aldri har sluppet taket.
Han fortalte meg at han hadde brutt med sin mor. Setningen og måten han sa det på, kom som kastet på meg – helt ut av intet. Jeg spurte hva som hadde skjedd, og dette var det han fortalte:
"Når du går på akkord med deg selv for å tekkes dine foreldre, slites du sakte i stykker. Eller rettere - du går på akkord med deg selv fordi samfunnet og verden forøvrig tar for gitt at man skal holde av sitt opphav – at man skal akte å ære sine foreldre. Jeg gjør ikke det. Har ingen grunn til hverken å akte eller ære dem. Det har de ikke gjort seg fortjent til. Hvorfor skal foreldre som ikke har elsket sine barn forvente å bli satt pris på av sitt avkom?" – spurte han, mens han fanget blikket mitt med et spørrende uttrykk. Jeg rakk å nikke med et "Mhm" før han fortsatte:
"Du skjønner, det har gått opp et lys for meg – og at det skulle ta så mange år av mitt liv før jeg forsto dette enkle, er meg ei gåte. Hvorfor skal man bruke tid og energi på noen som ikke er verd ens oppmerksomhet – bare fordi de tilfeldigvis er en forelder? – man velger jo ikke sine foreldre selv, ikke sant?"
Noen sekunders stillhet fulgte, og jeg spurte: "Det må jo være noe alvorlig galt som har skjedd ettersom du ikke finner noe du liker med foreldrene dine?" Han studerte meg med granskende øyne, kikket ut vinduet, før han atter vendte blikket på meg. - "Jeg vet at de som har vokst opp under normale forhold aldri vil kunne forstå at man ikke kan kjenne noe ved sine foreldre. Jeg vet at det kanskje er umulig å forstå når man først er glad i sine foreldre, som for eksempel du er – men sett at du hadde samme følelser for din mor som du har for den irriterende nabokjerringa di – ville det bli enklere da?"
Jeg ble lattermild. Tenkte på dette overstressede mennesket jeg har som nabo. Hun svinser rundt som ei opphauset høne uten kontroll. Kakler i vei uten mål og mening, og er så selvopptatt med seg og sitt at hun glemmer å legge sine gode egg. Men sine fjær pusser og napper hun, før hun meningsløst kakler i vei om alt og ingenting igjen. Det verste var da jeg var dum nok til å spørre henne om hjelp til en filleting en gang. Nei, å hjelpe kunne hun ikke gjøre, for hun passet seg selv og sin eiendom, og mente åpenbart at jeg kunne gjøre det samme. Jeg ble forbanna på henne da, særlig i og med at jeg selv har hjulpet henne flere ganger, og gav klart uttrykk for hva jeg mente om hennes egoistiske holdning. Etter den episoden har jeg bare oversett henne – nytter ikke snakke fornuft med henne likevel. Men å sammenligne henne med min mor..! Fri å bevare meg vel – om min venn har et slikt forhold til sin mor, er det besynderlig, men desto mer forståelig at han har brutt med henne. – "Jo, jeg kan i det minste prøve å forstå det om jeg bruker det sammenligningsgrunnlaget.. – Det går jo ikke an å snakke fornuft med det kvinnemennesket", lo jeg.
"Nettopp, det er der det hele ligger – jeg kan heller ikke snakke fornuft med min mor. – Du skjønner, det er ikke så mye som skal til. Men å ikke kunne få snakke ut med den man har et anstrengt forhold til, er å sammenligne med eksem som ikke får sin sårt tiltrengte salve. Salven må smøres med jevne mellomrom for å holde eksemen i sjakk. Får den ikke salven, vil huden til slutt sprekke. Får den derimot riktig behandling, vil kanskje eksemen til og med forsvinne en dag. Slik føler jeg det i forhold til min mor."
Lenge ble det stille. Vi satt begge ettertenksom uten at det ble påtrengende. Min venn hadde det normalt ikke med å være så dyp og metaforisk, så jeg forsto at dette kom langt innenfra – noe han hadde grunnet på en stund. Jeg forsto med ett hvor stort ansvar alle vi mennesker har for å kunne kommunisere riktig – eller i det minste prøve å kommunisere, selv om man må kommunisere om de vonde ting – også med sine nærmeste. Jeg forsto at den manglende kommunikasjonsviljen fra min venns mor hadde ødelagt det mange tar som en selvfølge – at en mor er elsket.
- Leon
Tenker på det draget over øynene hans. Det triste. Han har erkjent hva han føler for sin mor, og så, istede for lettelse, så kommer sorgen fram.
Nedstemthet.
Trist historie.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Kanskje ikke så trist likevel..? Han fattet jo et valg i livet – hvilket kanskje gir ham et lettere liv til sinds for ettertiden. Han slipper jo nå å gå på akkord med seg selv ved å spille for galleriet…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg skjønner din venn. Man kan være takknemlig for å ha blitt gitt livet i gave av sine foreldre, og samtidig innse at kontakt bryter ned så ille at du har valget mellom å bukke under eller si farvel.
Et veldig vanskelig valg!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Min venn valgte å si farvel. Tror nok det var en klok beslutning han tok. For, å pleie kontakt med noen under plikt, tjener ikke til noen ting.
Valget var nok ikke enkelt, nei.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg har altid sagt at det ikke er noen selvfølge å elske sine unger når man får dem, det går jo begge veje, man får ikke helt automatisk mor instinkt fordi man blir gravid, mange kvinner hader sit avkom, så jeg synes det er helt naturligt at unger også kan hade eller misliker sin mor/far. Det er trist men virkeligheten er brutal, man må elske for å bli elsket, man må lytte for å bli hørt…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Kloke ord det der. Ingenting er en selvfølge. Men når det skjer at en mor ikke elsker sitt avkom, eller et avkom ikke elsker sin mor eller far, vekker det som regel forundring hos mange. Det er på en måte ikke sosialt akseptert å ikke verdsette sine nære slektninger.
Din siste setning var fin, og til ettertanke.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
trist…..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Hm… Hvorfor trenger det å være trist? Det er i utgangspunktet trist at ting skal ende på en slik måte, men jeg føler på en annen måte at min venn har kastet fra seg en bør han slett ikke trenger å bære.
Man må få lov til å leve sitt liv på egne premisser. Ikke følge strømmen som de fleste gjør. Kun døde fisk følger strømmen, vet du.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Dette var meget godt skrevet Leon. Noe av det beste du har skrevet etter min mening.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Takk for kommentar, Invalidos.
Ja, jeg la en del energi og tankeprosess bak dette innlegget. Hadde faktisk håpet på å få sette fingeren på en aktuell problemstilling, men det ser ikke ut at det falt helt i smak blant de mange bloggerne her inne.
Kunne godt tenkt meg en debatt, for jeg tror flere her inne opplever/har opplevd det samme som min venn.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Vanskelig tema.. Forskjellige opplevelser..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg syns og det kunne bli en debatt rundt dette Leon. I blant trenger alle samfunn noen oppgjør med seg selv og sine forestillinger syns jeg. Og dette med familie. blodsbånd er ikke hva det en gang var. Dessuten er vel dette med å ære sine foreldre, hentet fra Bibelen. Ikke alle tror eller byr seg om Bibelen overhodet i våre dager, så kanskje dette er en etterlevning vi ikke skal tviholde på mer?
Jeg vet ikke, jeg vet bare at i min egen prosess med dette, var det mange, lange år med avveining. Følelsen av hva som var rett for meg, var der lenge før jeg tok farvel. Samvittigheten holdt meg igjen faktisk. Antagelig fordi mange rundt meg mente, jamen dette kan du ikke mene og dette er jo nesten en forbrytelse. Javel? Man skal altså kunne bytte jobb fordi man vantrives, blir mishandlet eller mobbet feks, gjør slutt med en kjæreste eller ektefelle fordi ting ikke funker og aldri mer ser dem, men ikke finn på å bryte blodsbåndene. Jeg forstår ikke logikken faktisk, men dømmer overhodet ikke de som velger annerledes. Jeg håper bare folk velger utfra hva som er best for dem og ikke hva omgivelsene mener er best/riktig.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Vel det er ikke gitt at alle er heldige med valg av foreldre. Det finnes en del av de der ute, som av ondskap eller av uvitenhet vannskjøtter og mishandler barna sine. Det kan bl a være fysisk og ikke minst psykisk misshande. Det sistnevnte kan være det din venn har opplevd av sin mor.
Jeg svarer et klart NEI på ditt innledningsspørsmål. Det er ingen selvfølge å hedre sin mor og far – for alle.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Kommer an på om de er verd å hedre!!!
Føler ikke noe behov for å kjøpe inn diplomer ihvertfall!
Bamseklemmer til der alle,siskan:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Stemmer, Lisa. Det ER et vanskelig tema. Det krever at man tenker over ting.
Og ja, det er utrolig mange forskjellige opplevelser ute blant folk. Men når opplevelsen med foreldre, eller andre nærtstående har fylt opp det negative begeret, må det jo være lov til å bryte, og samtidig forvente at andre mennesker skjønner at det er en meget god grunn til at noen ikke ønsker å ære sine foreldre?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Uff, dette er sånt jeg bare leser om men kan ikke helt forstå hvordan det må føles. For jeg har foreldre som elsker meg overalt og som jeg ærer og respekterer høyere enn noen annen.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg var der Leon… Følte jeg satt i mellom dere og overhørte denne samtalen…
Så levende beskrev du dette, og så nært…
Jeg forstår godt den mannen… Forstår godt hvorfor han valgte å slippe taket… Noen ganger er det ikke verdt all smerten det gir, å tekkes sine foreldre…
Har ikke så mange ord i dag Leon.., – men et utdrag fra Kahlil Gibrans store verk, “Profeten” legger jeg igjen. Det sier det aller meste…
“Deres barn er ikke deres barn.
De er sønner og døtre av livets lengsel etter seg selv.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere,
Og selv om de er hos dere, tilhører de dere ikke.
Dere kan gi dem kjærlighet, men ikke deres tanker,
for de har sine egne tanker.
Dere kan gi husly til deres legemer, men ikke til
deres sjeler; for deres sjeler bor i morgendagens hus,
som dere ikke kan besøke, ikke en gang i deres
drømmer.
Dere kan streve etter å bli som dem, men forsøk ikke
å få dem til å bli slik dere er.
For livet beveger seg ikke baklengs og dveler ikke
ved det forgangne.
Dere er buene som barna deres sendes ut fra som
levende piler.
På uendelighetens bane har bue skytteren målet i
sikte, og han spenner dere med all sin styrke, slik at
pilene hans kan fly hurtig og langt.
Gled dere når bueskytteren spenner dere i sin hånd
For liksom han elsker pilen som flyr, elsker han også
buen som blir igjen.”
Mvh Nunzio
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Meget godt poeng, Sandri. Det henger igjen fra de bibelske budene vi lærte allerede som unger. Vi fikk innprentet at vi sklle akte og ære våre foreldre.
Dette er noe som sitter så dypt at når noen virkelig bryter med sine foreldre, kan man konkludere med at foreldre eller foresatte har strukket strikken milevis lengre enn det foreksempel en kompis hadde fått tillatelse til å gjøre.
Hva er det som gjør at folk strekker seg så langt i forhold til sine nærmeste? Føler vi det som en skam – en synd så stor at det er som å bryte alle ti budene på en gang – som gjør at de aktuelle i en slik situasjon lar det skure og gå?
Du har rett. Jeg håper også at folk velger det som er best for seg selv. Man skal ikke gå på akkord med foreldre bare fordi det er ens blodsbånd.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Fint, Invalidos. Aktelse og ære er noe man skal gjøre seg fortjent til. Det er ingen selvfølge at avkom skal holde av sine foreldre, selv om det både ryker og fyker.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
He-he. Denne var god, Siskan. (”,)
Noen mener likevel at man skal ære sine foreldre uansett. Noe slikt som: “Husk – det er dine foreldre du kan takke for at du er til”
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Det skal du være glad for. Da kan du være trygg på at du har foreldre som er, og har vært sitt ansvar som foreldre bevisst. (”,)
Forstår at det kan være vanskelig å sette seg inn i problemstillingen.
Tenk om foreldrene dine har vært det motsatte av alt det du er vant til fra dem. Kan det bli litt lettere å forstå da?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg prøver av og til å tenke sånn. Spesielt når jeg har venner som minner meg på hvor utrolig heldig jeg er.
Jeg kan til en viss grad forstå hvordan det må føles for de som ikke er like heldige. Men tror ikke jeg fullt ut klarer å sette meg inn i smerten de må føle. Det må være grusomt
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
De ordene der kommer jeg til å dvele lenge ved, Nunz.
Kahlil Gibrans er en mann jeg gjerne skulle møtt.
Takk for at du skrev ordene, og takk for fin kommentar. Skal vise dette for min venn.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Om ikke grusomt, så har min venn det vondt for tiden. Vondt fordi det måtte gå så langt, og også vondt fordi han har kastet bort så mye tid og energi på noe som har gitt ham bare irritasjon og nedturer.
Samtidig er han glad for å ha tatt den endelige beslutningen om å bryte med det som tærer mer enn gir ham noe.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg er glad på din venns vegne. Kjenner igjen den nagende følelsen. Jeg ønsker ham alt godt.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Kahlil Gibran var en utrolig vìs mann, sin unge alder til tross! Noen kommer “lengre” i sine liv en andre…:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Da kan jeg ta høyde for at du selv har vært tvunget til å ta det vanskelige valget..?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Ja, merkelig det der. Eller kanskje ikke så merkelig likevel… Noen er jo født filosofisk, og besitter evnen til å se dypere enn de fleste av oss.
Kahlil Gibran var nok en dyptenkende mann.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
utrolig jeg har aldrig lest noet eller vist om
Kahalil G. Jeg har altid sagt at man bare har sine barn til låns, dette var helt nydeligt..
Mang ønsker ikke å diskutere sine egne føelser, det blir for intimt for dem..Derfor blir en debat nok vanskelig, ser også at mange ungår å svar på inlæng om psykiske problemer, ikke mange vil innrømme at de har et psykisk problem eller har vært deprimert en eller anne gang..Da er man anderlede end alle de ander og det kan man jo ikke vel ??
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Visst kan man vel det. (”,)
Alle opplever sine ned og oppturer i livet, så hvorfor ikke ta en dabatt om det?
Jeg tror mange opplever splid innad i familien. Derfor kan det være greit å belyse det, fremfor å lukke øynene for det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Hei Leon!
Interessante og vanskelige problemstillinger du tar opp her, Leon.
Noen ganger må man bryte, det vet jeg. Og ingen bør dømme, for man vet ikke hvorfor. Familien er ingen enkel sak for mange. Familie er som regel på godt og vondt, i en eller annen form, for noen på for mye ondt dessverre.
Så fint at du og vennen fikk snakket litt alvor slik. Det var sikkert godt for ham, at du var så lydhør.
Ha en fin kveld!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Takker så mye for fin kommentar, Artemisia.
Sant som du skriver – det er ikke enkelt å bryte, men noen ganger må man bare ta et valg i livet, slik min venn nå har gjort.
Når det negative og vonde får rå i ens relasjon med sine nærmeste, er det kanskje like greit å bryte.
Forøvrig forstår jeg ham meget godt etter å ha hørt mange av hans livserfaringer.
Ha en fin kveld du også. (”,)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Skjønner han godt…. Det er ikke en selvfølge å elske sine foreldre- selv om mange foreldre både tror og krever det…… Nei, de må nok gjøre seg fortjent til kjærligheten. Er så mange barn som blir forsømte at det er ett sorgens kapittel. Jeg jobber i ungdomsskolen, og det er langt flere som sliter på hjemmebane enn folk tror. Du vet…. Fasadene kan lyve brilljant…..
Tror det er viktig at vi bryr oss og at vi griper inn og melder fra hvis det er tegn til omsorgssvikt eller mishandling eller det som verre er. For barn gjør det sjeldent…. Til det er de for lojale eller for hjernevasket….
Uff…. Det er så trist så trist……’
La oss bry oss og vise det…!
Flott innlegg Leon, som alle burde lese. Takk for at du delte….
Klemmergoe Yetien….
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Heia, Yetien.
Takk for at du tok deg tid til å lese, og takk for fin kommentar.
Når du jobber med unge mennesker vil jeg tro du opplever slikt nærmere enn de fleste, og som du skriver – det er ingen selvfølge¨å elske sine nærmeste. Dette har jeg lært av min gode venn.
Trist er det, men ikke desto mindre viktig at slike saker kommer frem i lyset. Jeg tror min venn tok en endelig, og ikke minst en viktig beslutning for seg selv.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg har tatt samme valg, mange små og store ting som ble avgjørende. Jeg bestemte meg tidlig og snudde ryggen til dem så fort jeg fylte 18, og har ikke angret siden!
Kjenner meg veldig igjen i at andre ikke forstår, for “alle” har jo et supert forhold til foreldrene sine. Det er mange som mener jeg er sær og vanskelig, men de kjenner ikke bakgrunnen.
Godt du ikke dømmer han.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Takk for fin tilbakemelding.
Atten år var tidlig, så det er åpenbart at det var sterke årskaer til at du tok et så alvorlig valg i så ung alder.
Jeg dømmer ingen som tar sine valg i livet, så han vil fortsatt være en god venn av meg. (”,)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Han har sikkert hatt sine gode grunner til å ta ett slikt valg.
Valget er sikkert ikke tatt raskt over natten heller.
Man blir ofte kritisert for slike valg.
Men husk naboen kjenner fru Olsen og ikke mor
til denne mannen som har tatt dette valget.
Jeg vet litt om slikt,har tatt ettlignende valg selv. Det er aldeles ikke enkelt å ta slike valg. Men går det på helsa løs må/bør man ta ett valg.
Flere har begynt å lage sine egne familier istedet for å kave med den kjødelige familier som går en på nervene løs.
Mvh Lizzian
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Takk for fin tilbakemelding.
Det er for meg helt klart at dette var et velovereid valg fra min venns side, og jeg kritiserer ham ikke.
Ja, hvorfor skal man på død og liv pleie sitt kjødelige opphav når det ikke fører til noe? Verden er jo full av andre mennesker man kan føle tilhørighet til.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Dypt, pappa… Sier ikke mer;)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Nei, du kjenner jo min venn godt – og vet mye om ham, du også.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Vet ikke helt hva jeg skal si til denne. Kjenner den godt… og allikevel… så skriker det et nei i hele kroppen… Selv om…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Har lest ditt også, Vakuums. Vi kryssleste visst… (”,)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Av og til må man gå videre, klippe kjettingen så man ikke skal følge med den tunge kula til bånns. Godt for din venn, nå kan livet starte for han også
perzmo
Utrolig bra skreven Leon.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Takk for fin kommentar.
Ja, sant det der – noen ganger bare må man klippe kjettingen for ikke å bli trukket ned.
Min venn har ikke angret, men synes likevel at det er synd at ting måtte ende slik.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Hei brodern!
Må bare si, at jeg skjønner din venn så alt for godt. Selv om det kansje var tungt før valget var tatt, så er jeg nesten sikker på at han føler seg lettet nå. Håper iallefall det, for hannes del:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Han gjør nok det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Dette var vakkert og vemodig skrevet.
Og det traff spikern på hodet for min del. I den skrivende stund står jeg på en måte oppe i det samme valget som din venn ene og alene for at mine foreldre ikke vil akseptere den jeg er.
Det som gjør valget så vanskelig, er at til tross for at man er voksen, så er det likevel din mor og far det dreier seg om. Det blir som å velge mellom frihet og den mest grunnleggende kjærligheten vi all har i oss. ( mot at en gir avkall på en del av seg selv). Jeg kommer vel også til å gjøre som din venn har gjort.
Prisen du betaler for å dekke dine foreldres behov er rett og slett for høy.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Veldig fin tilbakemelding det der.
Sant – når prisen blir for høy, får man heller la være, selv om avgjørelsen er tung…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Tung, men nødvendig avgjørelse. Det kommer bara an på hvor mye selvtilitt man har, tror jeg….Om du tror at du er verdt å elske til tross for å ha tatt den beslutningen. Og at du har ryggrad nok til å møte skepsisen blamdt de rundt deg når du har tatt valget. For det er ikke bare dine foreldre som blir berørt av det, men det gjør noe med hele forholdet du har til storfamilien. Tanter, onkler, søskenbarn….Har man muligheten til å flytte, tror jeg det kan gjøre ting litt lettere. Da er det ikke noen der som holder deg tilbake. Noen foreldre er helt ekstreme til å spille på sine barns samvittighet når for å holde dem tilbake.
Desverre er det slik at mange foreldre bruker barna sine til å få dekket sitt eget omsorgsbehov eller behov for å ha makt over noen. Jeg tror det er langt flere som opplever dette enn det man er klar over, og derfor så flott at du skriver om det på denne måten.
Om man skal hedre sine foreldre? Vel, jeg er av den oppfatning av man faktisk må FORTJENE å bli hedret, selv av sine barn. De fleste foreldre velger jeg å tro har fotjent det, men ikke alle….
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg har ikke mye å tilføye til din kommentar, annet enn at du gir en veldig fin tilbakemelding.
Jeg vil vise det du her har skrevet for min venn.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Flott innlegg. og kjærlighet bør ikke vere en evig og uforplikta gave
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Så sant, så sant. Aktelse skal man gjøre seg fortjent til – familie eller ei.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Kjenner mange som går til grunne i tåplig respekt for personer som bare utnytter dem. Trist å se
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Måtte bare inn å kommentere igjen! Ikke snakk om så lenge de har handlet som de har valgt!
Barn er den største velsignelsen man kan få og de som ikke har vett til å verdsette det fortjener ingen respekt,klem siskan:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Så enig, så enig.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg er helt enig. Problemet er bare det at man strekker seg så utrolig mye lengre når det er ens nærmeste det handler om.
Det er vanskelig å fatte et slikt valg fordi det nødvendigvis vil ramme andre familiemedlemmer også. Men valget må taes likevel. Ingen skal være nødt til å gå på akkord med seg selv i forhold til andre, uansett om det dreier seg om nære familiemedlemmer!
Ha en fin kveld, Siskan – og klem i retur. (”,)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Synd at det ofte tar mange år før man skjønner at man må gjøre seg fri. Mange som skader seg selv i feilslått lojalitet
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Så sant. Så sitter mange rundt omkring som offer fordi det oppfattes som synd og skam å bryte med sine nærmeste. Ikke nok med at de har gått på akkord med seg selv i mange år før de tok avgjørelsen – så skal de sannelig uglesees av utenforstående i tillegg…
Feilslått lojalitet er en uting. Livet er for kort til å kaste pærler for svin.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
burde heller kaste dem på dem
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
He-he. Bifalles (”,)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
du skriver du ønsker en debatt om dette, og kanskje tar jeg feil men jeg undres på om du tenker litt mer i rettning folk med innvandrerbakgrunn? Ikke det at ikke andre også kan oppleve situasjoner hvor foreldre har forsaket sin rett til å bli elsket og æret.
Men når jeg leste ordformuleringen din, å “ære” sine foreldre tenkte jeg mere på å gjøre som de ønsker og ta deres meninger som en viktig betraktning til ens egen følelse av selv og mening.
Jeg vil absolutt ikke at folk skal lese av dette innlegget at jeg mener innvandrebarn burde bryte med sine foreldre, men ofte ser man jo at de slites mellom sine foreldres kultur og vår egen. Jeg kom til å tenke på dette fordi jeg harhørt om tilfeller hvor enkelte innvandrerbarn føyer seg etter sine foreldre, for å gjøre som de selv ønsker (f.eks bli sammen med en person med en annen bakgrunn)vil være det samme som å bryte de båndene nettopp fodi respekt står så høyt.
Kanskje, i noen tilfeller er det da greit å innse hvor viktig livet er, og reflektere over hva som er viktigst.
Jeg beklager at dette ble litt langt..det er bare reflekteringer over hvordan det kan være for andregenerasjonsinnvandrere
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Nei, jeg tenkte ikke på noen spesifikk gruppe mennesker når jeg skrev innlegget.
Innlegget er ment å sette fokus på om man i det hele tatt skal holde av/ære/akte foreldre som ikke har vært gode og oppfølgende voksenpersoner i forhold til sine barns behov.
Mange sliter med å bryte med sine foreldre fordi det nærmest er forbundet med en synd å gjøre det, selv om foreldrene ikke har fortjent sine barns aktelse i det hele tatt.
Da spiller det liten rolle hva slags etnisk opprinnelse man har. Men kanskje har du et poeng i din kommentar – kan det være slik at barn av innvandrere, gjerne fra muslimsk kultur, føler et større press på seg for å føye seg etter sine foreldres ønsker?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
For min del kom jeg på at jeg burde ringe den gamle moren min… Vi var litt uenige sist vi snakket sammen, og jeg vet at hun synes det er leit.
En annen ting er at jeg er glad for at jeg fikk en slags forståelse fra faren min for mange år siden og jeg forsto han litt. Det var ikke bare noen år før han døde, og alle barna hadde et veldig anstrengt til han. I dag forstår jeg mye mer av hvem han var, og egentlig har jeg en svært dyp respekt for han. Han var en gammel far, og jeg ser at hvis jeg hadde hatt den bakgrunn han hadde og det livet han levde, og i den tiden… da hadde jeg kanskje vært ganske lik eller muligens mye verre enn det han noen gang var.
De andre søskenene mine hadde aldri det oppgjøret og forsoningen som jeg hadde. Det er litt synd…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Da er du jo en ettertenksom sjel, hvilket er en fin ting.
Som jeg leser mellom linjene dine – alt har sin årsak – også foreldres oppførsel mot sine barn. Men det er ingen unnskyldning for de som skal være omsorgspersoner. _Deres_ bakgrunn skal ikke gå ut over de minste, men sånn er det dessverre så alt for ofte…
Dog, gjensidig forståelse og kommunikasjon kan løse den største floke, og det beviser jo du i det du skriver.
Personlig tror jeg ikke min venn kan nå dit du har kommet. Til det er for mye ødelagt mellom partene. Uansett, man skal aldri si aldri…
Fortsatt fin 17. mai til deg. (”,)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg kan nok tenke meg at du var den rette å betro seg til…
Her kjenner jeg meg veldig godt igjen dessverre. Jeg skal ikke gå så dypt inn i det, da jeg har en blogg hvor jeg står frem med både navn og bilde.
Venner velger man, familie har man. Jeg velger å tro at man får gjøre det beste ut av situasjonen.
Man kan heldigvis velge hvor mye tid man vil tilbringe sammen med familien sin.
Utrolig flott kommentar fra Nunzio her, som virkelig fikk meg til å tenke.
Vi eier nemlig ikke barna våre, vi har dem bare på “lån”…
Som Nunzio sier her, jeg var også med i denne samtalen, nettopp pga at det var så levende fortalt…
Det er nesten som jeg kan kjenne på godheten som bor i deg Leon, virkelig…
Ha en fin kveld :O)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Ja, Nunzios kommentar var både til stor ettertanke og fin. Den ble ettertenksom for meg også…
Jeg tror kanskje du forstår hvorfor jeg skrev innlegget billedlig, og på den måten. Jeg følte det lettere å skrive det slik…
Ha en fin kveld du også, go’pia. (”,)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
trist, tenkt tanken mange ganger selv. er ikke rede for det enda..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Dagen kommer.
Det handler om å ta et valg – på både godt og vondt. Men valget handler mest om ditt eget ve og vel.
Dette var nøye overveid av min venn…
Takk for kommentar.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Absolutt ikke en selvfølge.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Nei… – Selv om foreldre bør te seg på en slik måte at det ble en selvfølge.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Du hadde jo skikkelig fått fram poenget du Leon!! Godt skrevet:-)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Takker så mye. (”,)
Ja, jeg synes dette innlegget fikk fram et viktig budskap, og jeg ble godt fornøyd med det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Uff, så trist, men alikevel kjenner jeg følelsen så godt. Helt sikkert et vanskelig, men samtidig det sunneste valget. Jeg har tenkt det samme utallig mange ganger. Det er fint å ha fått livet i gavet, men det er ikke en vanskelig jobb å bli gravid og få et barn. Jobben begynner etterpå, og det er da foreldre skal vise at de er verdige jobben. Altfor mange er ikke det. Som John Lennon sier(eller sa)”As soon as you’re born, they make you feel small. By giving you no time, instead of it all”. Barn skal føle at de beriker livet, ikke omvendt. Man forlater aldri rollen som barn innvendig med slike foreldre. Jeg er voksen, men føler meg fortsatt som et barn som ikke får den kjærlighet jeg fortjener. Det er så mye jeg vil ha unnskyldning for, men som jeg aldri vil få. Det er var en vakker og trist fortelling….
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
“Jeg er voksen, men føler meg fortsatt som et barn som ikke får den kjærlighet jeg fortjener.”
***************
Det er dessverre alt for mange som sitter igjen med den følelsen, selv om de har blitt voksne.
Det er trist at det skal være slik, og du har så rett – ikke alle foreldre er verdige rollen som grunnpillarer for sine barn. De mange skjebner rindt omkring er et godt nok bevis for det…
Takk for kommentar.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Utrolig bra skrevet Leon, jeg kjenner meg litt igjen i denne kompisen din, og jeg skjønner så altfor godt.
Bra skildret!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Heia, Lejon.
Takker så mye for fin kommentar.
Ja, jeg ble fornøyd med denne selv også (og mitt siste)
Det er noe med at den som kjenner hvor skoen trykker, vet også best hvor vondt det gjør…
Ha en fin dag, du. (”,)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Hm… Jeg kommer ikke inn på bloggen din, Lejon. Har du lagt den ned, eller noe?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg slettet desverre bloggen min i midten av juni. Det var ikke helt meningen at det skulle skje på den måten, jeg kom borti slett bloggen-knappen.
Samtidig etter en stund føltes det ok,for jeg følte jeg trenger en miljøforandring. En liten pausen fra vgb. Men du skal ikke se bort i fra at jeg kommer med en blogg snart, om ikke på vgb, så kommer jeg iallefall til å opplyse om at jeg har en ny blogg så de som er interessert kan følge med.
Ha en fortsatt fin ettermiddag!
Lejon,
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Synd du slettet ved et uhell da.
Men du, gjør meg i alle fall oppmerksom på det når du oppretter en ny. Liker å lese deg. (”,)
Ha en fin ettermiddag i Leeds du også.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Takker for det. Jeg skal gi lyd fra meg når jeg får karret meg til å ordne en ny blogg.
Takker for ønske om en fin ettermiddag, selvom jeg er i Oslo på sommerferie og ikke i Leeds.
Snakkes
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende