Min kone har hatt et lengre sykeleie grunnet gallesten. Operasjon ble under hennes fjorten dager lange opphold på sykehus omsider rekvirert. Galleblæra, som til alt overmål hadde grodd fast på tre forskjellige steder i magesekken, og var full av både strøgrus og pukk, samt en god porsjon forkalkninger, ble fjernet.

Tre dager etter ble hun utskrevet, og jeg måtte i den forbindelse på apoteket for å hente nødvendig smertedop, sammen med noe annet tjafs som jeg ikke kan navnet på. Navnet endte iallfall på ”in” eller ”lin”. (Gjør ikke de fleste medisiner det?)

Det var kø, må vite. Trodde ikke jeg skulle oppleve kø på påskeaften. Skulle tro de fleste hadde reist til fjells, eller noe. Men det er alltid noen igjen. Vel og bra det, men missforstå meg rett – kan det være en særlig rase som kommer til syne når alle andre er borte? Eller blir de bare mer synbar i høytiden?

Uansett. Det var ei kø av skvaldrekjerringer. Sånne gustne, uflidde kjerringer med bart, groer og vorter. Pyntet med skaut, uggen strikkejakke og grumsete stemme. Jeg var eneste mann der inne, og følte alt annet enn velvære. Særlig da jeg måtte overhøre praten disse samkjørte folkene i mellom.

Å hei! É du hær du å, ja? – Læng sia æ har sjett dæ no, koss é det mé dæ? – Nei, du skjønne, æ har da derre hofta som æ plages så gæli mé. Ja, for itj å snakk om knæ’rn! – Æ skjønn’ itj herre æ, nei. Dessut’n é kaill’n sjuk å. Ja, du veit – hain har jo vært sjuk lææng no. (HIRR, HIRR) Ja, no i påska é det jo bare drekkinga på’n. Kain du skjønn?! Itj nok mé at æ ska plages mé ailt æ plages mé, så må æ i tillægg ha derre kaill’n drekkandes roint mæ.

Jeg tenkte fortløpende at det var da vel faen ikke rart gubben drakk… Men jeg fikk ikke med meg min egen tankerekke før den ene kakkelhøna avløste den andre. Og dét før den første var ferdig. Sånn omtrent ved ”Kain du skjønn?! Itj nok mé at æ ska plages…” tok den andre over.

- Ja, æ skjønne dæ så godt. Æ har no derre… Du veit… (Hviskende, men likevel godt hørbart) … derre oinderlige styret mé greian mellom fotan. Lokte gjør det å. Nei, æ veit itj mi arme rå’. Dæm heist no på plass skit’n sist æ operert å, men likevæll ska æ plages. Æ mene sjøl at det må verra æggstokkan det e nå gæli mé. Men lægen orsk itj en gang å hør på mæ. Hain si æ overdramatisere. Veit itj helt ka’n tru’n é æ, men peiling har’n i væffaill itj! Hain skreiv no ut nå forte-tablætta té mæ. Kanskje hjælpe det… Æ veit itj.

Jeg uffet meg høylydt, men de responderte ikke på annet enn det som fantes i deres egen verden. Det var da det slo meg: De lever jo for pokker i ei boble! Ei boble med en knøttliten verden hvor bare deres egen eksistens finnes. En verden hvor de boltrer seg rundt, og ikke ser annet enn sitt eget arme behov – kanskje ungenes og gubbens. Men ikke verden som den er. Jeg syntes i et øyeblikks svakhet synd på dem. Fikk lyst til å forklare dem litt om verden utenfor, men forsto raskt at det ville provosert så til de grader at jeg nok hadde fått hele hurven på nakken. Så jeg forholdt meg i ro.

Seks kakkelhøner fikk etter hvert det de kom dit for. (Selvfølgelig ikke uten å tute ørene fulle på apotekteknikeren først) Etter et kvarter eller så med venting, ble det min tur. Fisket hurtig opp reseptene, leggis var klar, og VISA-kortet allerede godt plassert i hånda. Betalte, og gikk min vei.

I ettertid har jeg tenkt litt på det der – om å leve i sin egen bobleverden. Og jeg kan ikke unngå å nynne til sangen av Prima Vera: ”Så fint å være idiot”.

- Leon

Vurdert til: av 208 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Flere har sikkert sett tegningen Mairmog har lagt ut på sin blogg. Tanken var at hun skulle la det gå litt konkurranse i å finne ut hvem tegningen var av. Men det gikk ikke lang tid før Isdronningen gjettet riktig, og det uten at hun har sett understående originalbilde fra før! Godt gjort, må jeg si.

Dette synes jeg var utrolig morsomt, Mairmog. En dag vil du tjene klingende mynt på ferdighetene dine.

Her ser dere hvor lik tegningen ble i forhold til originalen. Applaus!

-Leon

Vurdert til: av 185 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Solen rekker knapt å titte frem med sitt blide, varme og velgjørende åsyn, før mørke, masete, fyllestinkende og ustemte lasaroner befester fortauer, trappeinnganger, benker og parker med heslig gauling og klunking på termittbefengte instrumenter. Faen! Hva er det de innbiller seg? Komme her å ta seg til rette i min by?! Mine velkomne turister griner på nesen, og føler anstøt av å gå i mine bygater på grunn av tullinger som river av en sur tone fra en møkkete torader, og forventer at folk skal kaste hard, norsk valuta i ei forlengst bedriten tøyfille av ei lue, hentet på fyllinga for anledningen! De sitter der med et stakkars-meg-utrykk, og tigger penger fra naive folk de har klart å framtvinge dårlig samvittighet hos med sitt kvalmende, dårlige skuespill. Ved tiggetidens slutt, pakker de sammen skiten sin, smetter inn i nærmeste avkrok, og ut kommer de vel antrukket med sportsklær og fine sko. Åpenbart nylig kjøpt for en stiv pris på ei velrenommert klessjappe.

Ja, jeg har sett det. Og jeg blir kvalm! Jeg har sett hvordan de organiserer seg. Jeg har sett hvordan de til og med sender ungene sine ut for å selge blomsterkvaster. Rundt neste hjørne står far med gulltann og gullsmykker og regner på dagens omsetning. Eller de strategisk plasserer kjerringa si slik at hun ser arm og stakkarslig ut på de mest folksomme stedene. Der får hun beskjed om å rasle med tiggekoppen for å grafse til seg enda mer klingende mynt av mine godtroende medborgere og blåøyde turister.

Si meg, hvordan i helvete har de råd til å ta seg opp hit?! Ja, for det er jo ikke nordmenn, dette. Det er det man kaller romani-folk. Jeg driter forresten i hva de kalles. Jeg registrerer at de i hovedsak kommer fra Romania og Bulgaria. Det er iallfall det de sier. Så fortell meg da, noen – hvordan pokker har de råd til å dra med seg kjerring, søsken, en skokk med unger og resten av slektstavla helt til Trondheim? Har de ikke råd til bil og båtreise fra Kiel, slik at de må gå hele veien fra Bulgaria, via Romania, Ukraina, Hviterussland, Russland, inn i Finnland, opp til enden av Bottenviken, gjennom skogen i Sverige, deretter inn i Nord-Norge, for så å tusle ned til Trondheim igjen? Nei! Tror ikke det, gitt. Det ville tatt hele tiggesesongen, og vel så det.

Hva står vi igjen med da? De er jo så fattige, må vite… Kan det være at de nøyer seg med å snike seg med busser, kjerrer og tog opp til Danmark, for så å svømme over Skagerrak? Niks! Tror ikke det heller. Oldemor og de minste ville druknet under overfarten. Resten ville fryst i hjel før de i hele tatt ante omrisset av den norske kyststripa.

Noe skurrer hos meg. Mitt snille og omtenksomme indre finner ingen forklaring på hvordan de har råd til å ta seg hit. Mens mitt kyniske indre, derimot - forteller meg at dette er organiserte aktiviteter, og ulovlig utnytting av barn for å snike til seg penger på en heller tvilsom måte. (Ikke betaler de inntektskatt heller) Og de kommer hit i fine biler, gjerne bobiler. Og de betaler for overfarten med danskeferga, for der skal det godt gjøres å snike seg med. Om de knabber drivstoff for å komme hit, kan ikke jeg uttale meg om. Men penger til å komme hit for å tigge til seg formidable summer uten å betale skatt gjennom en sesong, det er jeg jævlig sikker på at de har!

-Leon

Vurdert til: av 240 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De ankom sent i dette greske paradiset. Et paradis de også tidligere hadde besøkt, men det var mange år siden nå. Tretten år hadde de regnet på. Datteren kunne glimtvis huske ting fra siste tur, men ikke stort. Nå skulle de endelig få gjenoppleve stedet. Forventning og spenning gjorde sitt inntog i det de ble loset på plass i sitt leilighetskompleks, rett ved der de hadde bodd sist. En snartur i omgivelsene etter utpakking av kofferter og bager, bekreftet at lite hadde forandret seg. De frydet seg over gjensynet og utsikten mot havet.

Morgenen etter var han allerede i god feriemodus, og vandret mot kjøleskapet for å grafse til seg en kald pils. Dette var prosedyre når han var på ferie. Tid og dag heftet ham ikke. Ølen ble jekket med et klikk som bare boksøl i Syden kan vise til. Han satte seg godt til rette på altanen for å nyte den gryende morgenaktiviteten for grekere i sesongarbeid. Fort gikk det ikke, og folk tok seg tid til en prat. Han koste seg over dette bedagelige. Stress fra en travel hverdag i Norge var allerede borte. Fuglene kvitret, og han hørte en og annen bikkje komme med sløve bjeff i det fjerne. Han myste utover. På altanen rett over satt en gammel kvinne og nøt morgenstunden, som han selv. Han studerte kvinnen, som satt med ryggen mot ham.

Hva hadde hun opplevd gjennom et langt liv? Hadde hun bodd her i all sin tid? Hun kikket tidvis ned på bakkenivå etter bekjente. Innimellom vinket folk til henne, og liret av seg noen greske høflighetsfraser før de vandret videre. Hun vinket tilbake, men snakket med lav stemme. Han så henne for seg som ung. Tenkte på henne i all sin vakre ungdommelighet. Flirende, hånd i hånd med det som kanskje skulle bli hennes utkårede. Var det slik, mon tro? Hva slags tanker valset gjennom hodet hennes der i morgenstund? Var hun en trist sjel som har innsett at livet slik det en gang var hadde passert, og at kun minnene var igjen? Minnene om yngre og sprekere dager? Han dvelte ved sine egne tanker en stund, før han hørte to ivrige jenter innefra. – Er du sulten, far? – Mhm, svarte han sløvt. – Det kunne smake godt med noe fór. Han lepjet i seg bunnskvetten fra ølboksen, før han reiste seg. Sveipet øynene over omgivelsene fra verandaens utsikt, før han gikk inn til sine kjære.

Strandlivet var som ventet. Han humret for seg selv over hylende og lykkelige unger som plasket i vannet. Det kunne ikke bli bedre. Han koste seg på solsenga med et glass øl innen rekkevidde. Kona lå i senga ved siden av. Sendte halvfrekke, sløve blikk mot ham, mens hun til stadighet plukket på kroppen hans. Det kriblet i ferierus. Dattera hadde allerede funnet seg vel til redde i drømmeland på andre enden av sengeraden. Han regnet med masing om å bli med ut i vannet om ikke lenge. Greit nok det. Vannet holdt behagelige femogtjue. Morsomt å leke litt også. Han tenkte igjen på den gamle damen. Skjønte ikke helt hvorfor denne kvinnen skulle oppta tankene hans.

Slik fortsatte feriedagene. Opp om morgenen. Kald pils, en god dusj, frokost, sløving i stedets gater, mat på restaurant. De hadde også gleden av å møte andre nordmenn, og delte festligheter, strandliv og kveldsmoro med dem. Men likefullt studerte han denne kvinnen hver morgen. Det hadde blitt en vane. Fra tid til annen reiste hun seg for å hente noe innefra. Da hun kom ut igjen møttes blikkene deres, og han nikket alltid høflig med et smil om munnen. Hun vinket skralt tilbake. Noen ganger med et smil, andre ganger med tungsinn. Han følte med henne. Hvordan vil jeg være når jeg blir så gammel? tenkte han. Ønsker jeg i det hele tatt å bli så gammel? Vil ikke savnet etter det levende livet bli til å krepere av? Han syntes i grunnen livet var urettferdig. Den skrale kvinnen hadde ikke fortjent å sitte der i sin ensomhet å bare vente… Vente på det ubønnhørlige. Vente på sitt endelige punktum. Likevel ble han glad de få gangene han så hennes familie komme innom. Det kunne være barnebarnet, datteren eller sønnen. Han tenkte de var flinkere sånn her nede. Flinkere til å ta seg av de eldre. Hjemme døde gamle folk ofte alene. – Vi i Nord har noe å lære fra de her nede, sa han en dag til sin kone og datter. Han gjorde dem oppmerksom på kvinnen han hadde iakttatt mens han nøt sin tilværelse på altanen, med kald pils i handa. – Vi burde lære å holde mere av de som har vært med på å skape det gode livet vi har. – Se på dem. – De ser etter sine eldre. Sammen ble de sittende å snakke lavt rundt dette temaet, nærmest skyldtynget.

Det gikk etter hvert mot slutten av ferien. Solbrun satt han med sin sedvanlige morgenøl på altanen, og iakttok det gryende, bedagelige morgenlivet. Men den gamle damen satt ikke der lengre. Han hadde blitt vant til å hilse pent når han så henne, men denne dagen var det en ubestemmelig stillhet fra nabohuset. Ikke at det hadde vært noe støy tidligere, men det lå noe merkelig og utrivelig i lufta. Han ble bekymret. Han gjorde kona oppmerksom på situasjonen, og de bestemte seg for å avvente strandlivet for noen timer.

En stund etter så de det som måtte være datter eller svigerdatter gå opp trappa mot huset til den gamle kvinnen. – Jeg liker ikke dette, hvisket han til sin kone. Kvinnen gikk inn i huset, men kom snart ut igjen. Hun holdt hånden foran munnen, og sank ned på en stol rett ved inngangspartiet. Uten å veksle et ord forsto de hva som var skjedd. Situasjonen ble andektig og sorgtung. De skjønte at den gamle kvinnen på verandaen ikke var mere.

Selv følte han det som et tap. Han hadde på en måte blitt kjent med dette mennesket gjennom gestikulering fra altan til altan. Ja, de hadde til og med utbringt en skål med hverandre fra hver sin kant. Hun med te eller kaffe i koppen, han med ølboksen. Gode smil vandret i det de hadde løftet sine respektive drikker mot hverandre. Han tenkte på akkurat den situasjonen. Så på det som en siste gest. Han visste at denne dagen ville bli tung. Han visste at han ville være øyne for kvinnens sjel denne dagen. Være hennes øyne for en siste rundtur i sin kjære landsby, i dette greske paradiset.

Takk for minnene, gamle kvinne. Takk for at du fikk meg til å tenke.

-Leon

Vurdert til: av 174 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

… For hva er det mine øyne skuer når jeg tar til vett og endelig besøker denne en gang så eminente virtuelle verden? Jo, kaos! Jeg skjønte faen ikke en dritt. Hvor i svarte cyberspace var bildene mine, og hvor pokker var de vante veiene for manøvrering og administrasjon å gå?! Fossende gloser av eder og galle på alle verdens språk kom i tungetaleform ut av en tørrmuggen kjeft av sinne. Nå igjen!?

Jeg hadde knapt blitt fortrolig og “kjælen” med det gamle oppsettet, før dette jævla makkverket dukket opp. Ikke at det gamle var så intenst mye å skryte av heller, med tommel, mongo skriftoppsett og andre rariteter. Men det gikk nå på et eller annet vis å forstå greiene. Enda bedre var det med oppsettet før der igjen. Det var så enkelt at til og med husets hybelkaniner (som den gang levde et ufarlig liv) fant sin interesse på tastaturet under mine mest intense skrivestunder.

Man kan faktisk undre seg en smule. Ja, jeg heller i retning av en aldri så liten konspirasjonsteori: Er det blitt så mye trafikk på VGB at de har sett sitt snitt i å gjøre ting så vanskelig som mulig, slik at kun de med universitetseksamen og bachelorgrad kan operere kontrollpanelet?

Ja, jeg undrer. Jeg undrer på hva det neste blir. Ser for meg en verden av linker i hytt og pine for endelig å komme til feltet for “Skriv innlegg”. Og når du først har kommet ditt, må du jungelvandre for å finne “Lagre” eller “Publiser”. Når du da endelig tror du har ting på “G”, er fanden meg det du skal publisere seilt sin kos, og et par timers jobb gått rett i dass.

Er det rart jeg er så pessimistisk med å tro at ting går fra ille til det verre? GAH!

PST! Hei alle sammen, forresten.

- Leon

Vurdert til: av 156 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Først vil jeg takke dem som har vært innom i mitt fravær. Noen har lurt på hvor det har blitt av meg, og noen har vært innom med gratulasjoner i forbindelse med den "store" dagen den 13. oktober. Noen har endog spekulert på hvor lang sommeren egentlig kan bli her i Trøndelag.

Vel, sommeren er i høyeste grad over - også her på berget. Og jeg takker så mye for gratulasjoner i anledning dagen. Jeg har vært til stede. Om ikke så overvettes mye på bloggen, så har jeg iallfall vært til stede i arbeidslivet.

Arbeidslivet, ja… Noen ganger er det slik at jobb og hjemlige sysler stikker av med all oppmerksomhet, og det er hva jeg har bedrevet den siste tiden – jobb og hjemlige sysler.

I juli gikk jeg over i ny stilling, og dette har naturlig nok tatt mye energi og oppmerksomhet. Mye nytt å sette seg inn i, og da har det ikke vært rom for "slæpp off" med laptopen på fanget, og å skrive seg lysår unna verden utenfor. Jeg har også jobbet mye med utearealet her hjemme, med kjempegod hjelp av svigerfar. Et flott blomsterbed pryder nå i hagen, og asfalt er lagt i gårdsplassen. Slikt tar tid. Vi fikk jo også anledning til å avlegge Hellas en fjorten dagers visitt. Deilig med sol og varme, men litt stressende å ha med ei, for grekerne, alvorlig attraktiv ungmøy på snart atten fra Norge. Far var ute med falkeblikket hele tiden…

Nå registrerer jeg hos Artemisia at et bloggtreff står på programmet her i Trondheim. Om jeg dukker opp vet jeg ikke. Kan ikke planlegge så langt for tiden.

Sommeren er uansett over. Håper å få tid til skriblerier når roen senker seg. Jeg skal forøvrig være på Gardermoen fra i morgen til torsdag kveld. Kursing, må vite.

- Leon

Vurdert til: av 176 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

-Leon

Vurdert til: av 149 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Videre i artikkelen står det:

Venstresiden i norsk politikk samler seg rundt Aps partisekretær Martin Kolbergs utbrudd mot landets rike denne uken.

Fredag ga SVs Heikki Holmås sin støtte til Kolbergs uttalelse om at de rike «må flås», og nå har LO funnet ut hvordan, skriver Dagens Næringsliv (DN).

Det gamle sovjetsystemets politikk tiltaler åpenbart partipamper og kommunistfjotter den dag i dag. Glemmer ikke de såkalte sosialistiske - jantelovens håndhevere - noe vesentlig i sitt tankesett her? Det er faktisk mange av dem som har ervervet seg formue og rikdom som også bidrar med arbeidsplasser i dette landet. Hadde det ikke vært for folk med kapital, ville heller ikke noe privat engasjement og industri blitt til. Hvor usosialt er det ikke å kvele disse? 

Så leser man hvordan man skal flå de rike:

Tre muligheter

- Det er tre muligheter som peker seg ut som mest aktuelle, sier stedfortredende sjeføkonom Eystein Gjelsvik (bildet) til avisen.

Første tiltak er å heve toppskatten noe og samtidig senke skattene på lavere inntekter.

- Det vil øke arbeidstilbudet, sier Gjelsvik.

Tiltak nummer to er å øke formueskatten gjennom fortsatt økt boligtakst. Ifølge Gjelsvik må de med nøktern boligstand skjermes.

Tredje tiltak er å øke utbytteskatten, blant annet ved å ta bort det utskjelte skjermingsfradraget.

- En mulighet er å gå tilbake til skatt på alt aksjeutbytte, slik man hadde i 2000-2001, sier Gjelsvik til DN.

Toppskatten er det stort sett vanlige lønnsmottakere som må blø for. De som omtales som rike lider ikke noe nevneverdig av toppskatt. Ergo vil sosialistene fremme en enda mer usosialistisk politikk. Økt toppskatt gir større belastning på vanlige lønnsmottakere.

Øke formueskatten gjennom fortsatt økt boligtakst?! Faen, jeg blir kvalm! Usosialistisk det også. Når taksten på vanlige folks bolig går opp - skal vi da få blø enda mer? – som om ikke dagens rente er en tung nok belastning..? Bare det å ha beskatning på privatbolig er usosialt. Først jobber man hekken av seg for å betale ned på sin bolig. Så må man samtidig skatte på noe som er ens eget. Idioti og tyveri fra folket kaller jeg sånt!

Å øke utbytteskatten vil skape en situasjon hvor en firmaeier (en av de "rike") vil få dårligere likviditet og egenkapital for sin geskjeft. Det samme vil skje om man går tilbake til beskatning på alt aksjeutbytte.

Nei, gi oss flat skatt for all kapitalinntekt. På den måten vil det alltid lønne seg å jobbe og tjene penger. Og gi oss en politikk hvor det private kan blomstre, uten at gammelkommunistiske, maktkåte idioter får stikke kjepper i hjulene for de som evner og har mulighet til å skape noe. Ja, kyss meg i ræva – både LO, Kolberg, SV og Ap!

- Leon (Ikke rik, og ansatt i det offentlige)

Vurdert til: av 161 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tatt utgangspunkt i mitt aller første innlegg. Det ble skrevet lenge før tommelfunksjonen, og hadde null tomler fra før. Som markert, klikker du "LOGG UT" om du er innlogget.

Som markert, klikker du så på tommelen, og en tommel blir registrert.

Følg markeringen som anvist.

Jeg bruker siste versjon av Internet Explorer, noe jeg tror de fleste har. I så fall kommer dette vinduet opp. Følg den røde anvisningen.

For den som måtte bli skeptisk – ingen fare med å gjøre dette.

Følg bare den røde markeringen. Husk å merke av på begge steder i dette vinduet. Klikk "Ja".

Operasjonen kan ta noe tid, alt etter som hvor mye historiefiler som er lagret på datamaskinen. Klikk "OK" når operasjonen er ferdig.

Nå klikker du "NESTE BLOGG" som anvist. Spør meg ikke hvorfor. Det funker bare sånn.

Jeg havnet på Arianrhod’s side. Nå klikker du tilbakeknappen jeg har markert.

VOILA!! Klikk tommelen, og du har manipulert frem din egen blogg på lista over mest anbefalte.

Dette er kynisk, og jeg har en mistanke om at flere har funnet ut dette. Alle kan nå se at funksjonen kan manipuleres. Kanskje like greit at VGB fjerner tommelen nå..?

- Leon

Vurdert til: av 152 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er grundig lei av å lese om kvinner som mener både det ene og andre om menn. Det være seg alt fra hvordan de kler og ter seg, til deres holdning når det kommer til kvinner og sex. Mange kvinner ser på menn som griser, og som kun er ute etter å få seg et nyp – hvilket stemmer når kuken står. Men vi er like avhengig av kroppskontakt, sosial omgang og kjærlighet som kvinner. Tror kvinner at mannens edlere deler reiser seg så snart vi hviler øynene på en kvinne? Stemmer ikke. Vi må tennes av noe.

Vi elsker sex på lik linje med kvinner. Forskjellen ligger i at vi ikke tar oss bryet verd med å skjule det så overvettes godt overfor dem vi har lyst på. Menn er mere rett frem. Porno er vi også glade i. Hvorfor? Jo, fordi det pirrer. Her har kvinner noe å lære. Mange kvinner i dag hevder at porno kun fremstiller kvinnen som et objekt. Makan til vås! Under en pornofilm er da vitterlig mannens underliv like eksponert som kvinnens!? Hvorfor kan da ikke kvinner lære seg å nyte en pirrende pornofilms verdi? Er det sjalusi over aktørenes kropper? I så fall er det mange menn der ute som har all grunn til å få dårlig selvtillit også… Mener kvinner at mennene deres tenner på kvinnene i filmene? I så fall er det feil. Vi blir hypertent av at dama vår tillater seg å bli våt og villig av å se pornofilm sammen med oss. Bare prøv det med partneren deres, jenter. Kan hende dere får den villeste sengevalsen på mange år…

Men det jeg kanskje er mest lei av er kvinners misforståtte idé om at menn er villige bare de knipser. Når kvinnen kommer kurrende mot mannen med et brennende kjød, og sier ta meg! - med hes stemme. Som om han på fem sekunder skal kunne bearbeide hjernen med de samme pirrende tanker som kvinnen kanskje har gått med i timevis. Muligens er det flere uker siden han hadde sex med sin kjære, for at hun ikke har vært klar eller villig. Så forventer hun at han skal være klar der og da? Det er da jeg lurer på om kvinner har lest noen form for lektyre om "Hvordan bli en god elskerinne". Det finnes jo haugevis av artikler om "Hvordan bli en god elsker" – og som menn faktisk leser i håp om å kunne glede sin utkårede.

Likevel er han villig til å imøtekomme sin opphetede møy, for så å oppdage at det ikke funker. Kroppen vil ikke være med. Han er kanskje sliten etter en lang dag, eller noe annet opptar tankene. Junior henger, og han resignerer. Så kommer de knekkende ordene: Er du ikke glad i meg lengre, har du møtt en annen? – akkompagnert med snufsing, og du-burde-ha-jævlig-dårlig-samvittighet-ansikt. Mannen klarer ikke å ordlegge seg her. Han forstår ikke at hans stolte manndom er et feiltolket bevis for kvinnen på at hun er elsket av ham. Han forstår ikke at hans ståkuk er en bekreftelse for henne på at han har lyst på henne, og bare henne. 

I sin frustrasjon tenker han bare: Faen, tror hun at jeg er en jævla ståkukmaskin?

- Leon

Vurdert til: av 181 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende